Nyinnspilling med Berent A. (Bente) Moe fra 1967.

Det er vann vi pusser tenner i
og blander i cement
og vasker våre hender i,
det er fra himlen sendt.
Som damp det går til værs igjen
og blir til regnværssky,
så drypper det på deg min venn
og på din paraply.
Og skyene i øst og vest
de strømmer i mot nord,
de liker seg nok aller best
der hvor studenter bor.

Refr.:
De vil alltid innom Trondhjem
for det er en hyggelig by,
den har lave trehus
og søte piker,
så har du engang vært der,
vil du søke dit på ny.
Du vil aldri glemme Trondhjem!
Selv om du forlater den,
vil ditt hjerte bindes,
alltid minnes
denne by som ble din venn!

Den luften som vi puster i,
som er i sykkelring,
som kjøkkenkniver ruster i,
som bærer fugleving,
den luft som fuktig, klam og kold
seg trenger gjennom klær
og hyler høyt i dur og moll,
som storm og vind i trær,
den luft som farer opp og ned
og tørker klær på snor,
den har et yndlingsblåsested
her oppe i mot nord.

Refr.:
Den vil alltid innom ...

Når vi har tatt diplomen vår,
så sier vi adjø
og tar vår hatt og frakk og går.
Vi tjener selv vårt brød.
Vi spres (som løv i en taifun,
som korn for såmanns hånd,
som erter fra en trekkbasun)
fra Moss til Babylon.
Ja, livet er komplett hasard
hvor alt er i det blå,
et lykkehjul på en basar;
men en ting kan jeg spå:

Refr.:
Du vil engang innom Trondhjem ...