Nyinnspilling med Siri Nansen Jemtland fra 1967, hun
sto også på scenen i 1953.

Jeg skal kvede en smule til åpning.
Jeg er for så vidt den skuffete forhåpning.
Dere har jo børstet smokingen og vandret mann av huse,
dere ventet kanskje visen med det store store suset.
Dere tenkte vel som så, at nå skal det jamen smake
med litt virkelig sirkus og Napoleonskake.

Og så fikk dere bare lille meg.

Ja, det er vel no´ pussig med livet,
det er så ofte litt falskt i perspektivet.
Man kan drømme i sin ungdom
om å bli den store mester,
om å likne dirigenten for det mektige orkester.
Man kan fable om å rokke ved Jerikos murer
mens trompetene jaller og basunene durer.

Og så blir det ikke mere enn et pling.

Ofte trøster jeg meg hjemme på kottet
med stille håp om at hun som bor på slottet
kan bli lei av alle tjenerne som leker troll i eske,
kanskje er det hennes drøm å komme hjem med shoppingveske
stikke nøkkelen i døren til en enkel liten bolig,
og ta gutten sin om halsen og hviske så fortrolig:

Min elskling, her har du lille meg.

Nå er det slett ikke tanken å ville
ha sagt at jeg er det store i det lille.
Saken er jeg bare står her for å synge litt og nynne
dette lille som skal til for at revyen kan begynne.
Mitt fineste poeng er det noen som har kvarta,
men det gjaldt om å få trykt ut at nå har vi altså starta.

Og den jobben den fikk da lille jeg.