Nyinnspilling med Eigil Nansen fra 1967.

De hilser. De hilser bestandig på presten,
skjønt få av dem egentlig tror hva han sier.
Men ingen vil jo holde på den gale hesten,
og spå kan man hverken om ener eller tier
på livets forunderlige totalisator.
Så kjøper man i stillhet en tokroners bong
på meg, en outsider, «From Senator»,
ifall jeg skulle gå opp i denne sesong.
Det kunne jo skje. Jeg er ikke så lubben
som ifjor. Jeg kunne for å holde meg til denne sjargong,
passere både «Doktor» og «Dollargubben».

Så hilse, det gjør de, og letter på hatten,
men satser det meste på de trygge favoritter.
Selv de som mumler på et Fadervår om natten,
de dyrker om dagen sine renter og kreditter,
kjører sine biler og snyter på skatten.
De tviler, de fleste, på den kirkelige lære.
Det nytter ikke skjenne det ringeste grann på dem.
De enser ikke meg — ja, det måtte da være
hvergang de får barn, og ber meg skvette vann på dem.
Og hvergang det kommer en yndig, ung brud
som syns det er tryggere liksom å spe på
med orgel og salmer og snehvitt skrud
og tyve venninner i ryggen — til å se på.

Men ellers står kirken og samler på støvet.
I høyden er den en slags katakombe
for slike som skjelver som aspeløvet
hver gang det springer en splitter ny bombe.
Ja, den ja --- skal være så god blir det sagt,
som håndfast og slående argument
i diskusjonen om djevelens makt,
den er så å si som fra himmelen sendt,
så alle kan tippe den riktige hesten
og for alvor begynne å hilse på presten.
Jeg nekter å tro at denslags greier
kan bringe vår sak noen varig seier.

Men hvorfor blir jeg da her -- likevel,
og steller med de store og små profeter.
Jeg undres i blant om jeg tror på dem selv.
Jeg kunne visst like godt dyrke poteter.
Men nei. Jeg blir. Og ingen skal få meg
herfra, og aldri kaster jeg kappen og kraven
så lenge de hilser på meg....
Og det gjør alle. For alle skal i graven.
Ja, det står fast. Og si hva da vil,
jeg tror nok at det ble en vanskelig ting,
den dag ikke jeg hjalp til.
Se derfor er vi en usynlig ring,
og derfor ser du oss alltid vandre
sammen, som fremmede, -- og hilse på hverandre.