Nyinnspilling fra 1967.

Mel.: En sømand har sin ene gang....

Stem opp, stem opp en månesang
om luftfart og teknikk,
om himmelrom og forskertrang
og sfærenes musikk,
om vårs som kom fra Lilleby
og ville sette seg
et minnesmerke udi sky,
han Andersen og jeg.

Fra Lilleby med knall og brak
han Andersen og jeg
får opp og splintra himmærns tak,
— da skreik vi hu og hei!
Nå er vi mer sånn vemodsfylt,
ti udi mørkets rom
vi snurrer som en liten bylt,
og flaska mi er tom.

Og mannen i den månen her
skal lissom værra meg,
ja, bortsett ifra Andersen,
men han er blitt så kjei.
Han nekta først å værra med,
han sa det var no tull
å måtte værra ny og ne
og ikke alltid

En jordens træl jeg alltid var,
nå er den tid forbi.
Et himmellegeme jeg har
som gjør det koselig
å kaste ned på byens trær
og elskovsparras vei
et lissom lett forheksa skjær
fra Andersen og meg.

Så seiler vi i rottasjon
han Andersen og jeg
og speller litt på grammafon
på vitenskabens vei udi
det store kossemos
og natt og stjerneskjær.
Men ingen kan fortelle oss
hva vi skal gjørra der.

Ja, ja, godnatt da, Andersen, jeg ser deg vel i morra-tidlig.