Fra Studentersamfundet i Trondhjem gjennem 25 år:
På et møte den 10. mars [1928] fikk Studentersamfundet for første gang stifte bekjentskap med den forunderlige form for studenterteater som gikk under navn av «Ranheim-turnéen». Som så mange ypperlige ting var den blitt til av sig selv. Noen av «teatergutta» - Fredrik Barth, Frode Rinnan, Hans Stormoen, Arne Dessen, Arne Brodersen o. fl. - hadde slått sig sammen til en trupp under ledelse av «direktør og eier Rex. P. Hamilton Jensen» (Barth) og laget forestillinger som i retning av parodisk vidd aldri er overtruffet i Trondhjems studenterteater. Rammen var den kjente - det omreisende, forhutlede fjelebodteater, med sitt meget tvilsomme personale. Det som gav disse rare forestillingene virkelig verdi, var at en del av figurene - fremfor alt Hans Stormoens «fiolinvirtuos» og Fredrik Barths «direktør» - var gjennemført med virkelig innlevelse i rollen. Samfundet var på premiren delt i to leire, de som forstod at her blev prestert det ypperlige, og de som ennu ikke hadde forstått hvor godt det var.

Ranheim-turnéen optrådte ikke bare flere ganger på samfundsmøter, men endog på Trondhjems Teater, og naturligvis også på Ranheim, hvor befolkningen må ha overvært forestillingene med noe blandede følelser. På Studentersangforeningens Nordlandsferd sommeren 1929 gav Ranheim-turnén de forunderligste «mellemaktsforestillinger». Det hendte at publikum overhodet ikke forstod at det var parodi - som da Stormoen, «Hans von Grossmoen», sang «De begge grenaderer» på Sulitjelma og blev ansett for å være Studentersangforeningens eneste virkelige storsangerl

Efter hvert som «Ranheim-turnéen»s enkelte medlemmer forsvant ut av studentermiljøet, forsvant også den. Men heldigvis efterlot den sig et skrift som alltid vil bevare minnet om denne merkelige blomst i norsk studenterteaters uryddige have: «Et liv i kunst og forsagelse. Ranheim-turnéens Bog. Av Peter Blom, dramaturg». Denne virkelige perle av parodisk kunst var skrevet av Frode Rinnan og utgitt av Otto Ottesen, «Efterkommer af hin stærke Ottesen der i sin Tid studerede Theologie i Kiøbenhavn.»

Ranheim-turnéen var jo på en måte en «selvstendig institusjon», men må naturligvis regnes som en avlegger av Studentersamfundets Teater.

Fra Studenter i den gamle stad:

Kort tid efter fødte Samfundsteateret et ektefødt barn: «Ranheimtourneen», direktør og eier Rex P. Hamilton-Jensen, et av verdens selsomste kunstnerensembler. De «agerende» var foruten Direktøren selv: dramaturg Petter Blom, Hans von Grossmoen, fhv. bankchef GPR Hilmar Børresen, skrivelærer Danielsen, digteren Sigbjørn Frugtmarker, Frank Feinmann, Einar Bryhn og Leopold Claussen, (fremstilt av hhv.: Fredrik Barth, Frode Rinnan, Hans Stormoen, Arne Brodersen, Clarence Vedeler, Finn Havrevold, Louis Feinsilber, Einar Bryhn og Arne Dessen), samt Sylfest Grude «med Specialitet: svensk Militærpyramide med innbyrdes Tilråb» (Arne Korsbrekke). Det var en overdådig parodi, like treffsikker når det gjaldt helheten som detaljene, fra direktørens presentasjon av personale og program til kostymer og prestasjoner. Ensemblet har satt dype spor iverdenslitteraturen gjennom damaturg Petter Bloms bok: «Et Liv i Kunst og Forsagelse» med undertittel: «Ranheimtourneens Bog, med samt en Fortale av Direktør og Eier Rex P. Hamilton-jensen m. m.» Fortalen slutter slik: «- - Og endnu en gang heiser jeg mit Flag og tømmer det tilbunds for kunsten». Boken er utgitt ved «Candidat Ottesen, Efterkommer af hin stærke Ottesen der i sin Tid studerede Theologie i København». Den som måtte være i besiddelse av dette litterære unikum, bør oppbevare det i bankhvelv. Turneen ga en lang rekke offentlige forestillinger. Det hendte, at det velvillig innstilte publikum ikke var klar over at det var en parodi.

Seminar om Ranheimtournéen

På søndag etter H-dag for revyen De-cha-vi, 1 nov 1987, ble det arrangert et møte på Knaus der Frode Rinnan kåserte omkring fenomenet Ranheimtournéen. Frode mente selv at man kunne betrakte seansen som et seminar der en del momenter omkring tournéen skulle belyses nærmere. Disse kunne så senere gi grunnlag for en doktoravhandling.

Senhøstes 1927 fikk Studentersamfundets Teater en henvendelse fra Ranheim Arbeiderforening om de kunne bidra med underholdning på et arrangement i julen. Frode Rinnan samlet da noen venner for å se om man kunne etterkomme anmodningen, men de fant ut ”at de hadde sørgelig lite å stille opp med”. Møtet foregikk på en hybel i ”Haakon den Godes gate 8, 1 etasje til høyre, (2 vinduer)”. (De var alltid meget nøyaktig med stadsangivelsen. Senere ble adressen ”forfinet” slik at ”1. etg” ble forkortet R.Z. (rez de chaussé)).

Men tilbake til møtet. Etter hvert fødtes idéen om et ensemble som skulle være en parodi på de svært så middelmådige omreisende teatertrupper som eksisterte på den tiden. (Frode’s kommentar: vi skal ikke se bort fra at det var noe alkohol med i spillet). Underholdning fra slike omreisende grupper var det eneste tilbudet som mesteparten av landet hadde, og mye av det som ble servert, var tildels meget slett.

Møtedeltakerne, som lagde seg egne rollefigurer og kunstnernavn, var følgende:

Rex P Hamilton-Jensen, direktør og eier Fredrik Grønvold Barth
Petter Blom, dramaturg Frode Rinnan
Hans von Grossmoen, tysk operasanger Hans Stormoen
GPR Hilmar Børresen, fhv. bankchef Arne Brodersen
Danielsen, skrivelærer Clarence Vedeler
Sigbjørn Frugtmarker, digter Finn Hafrevold
Frank Feinmann Louis Feinsilber
Einar Bryhn Einar Bryhn
Leopold Claussen Arne Dessen
Sylfest Grude Arne Korsbrekke

På spørsmål kunne Frode opplyse at den forhenværende banksjefens initialer GPR var en forkortelse for ”gått på ræva”. Sylfest Grude hadde som spesialitet ”svensk Militærpyramide med inbyrdes Tilråb”.

Hybelen i Haakon den Godes gate 8, R.Z. til høyre var et naturlig samlingssted fordi hybelen hadde piano. På et av de første møtene klarte man også å skaffe en bratsj, en klarinett og ”noe som kunne fungere som et slagverk”.

Fredrik Barth anga grunntanken i ensemblet: de skulle fremstille en meget dårlig teatertrupp. Dette skulle ikke bli vanskelig, da ”samtlige deltakere var ennu dårligere!”

Forestillingen som skulle presenteres på Ranheim, ble delvis til i drosjen på veien utover, og i følge Frode utviklet det hele seg til det man senere ville ha betegnet som en ekte ”happening”. Dette ble truppens eneste opptreden på Ranheim, men stedet kom likevel til å gi navnet på gruppen: Ranheimtournéen.

Neste vår, nærmere bestemt 10 mars, fikk Studentersamfundet også stifte bekjentskap med denne selsomme nyskapningen blant omreisende gjøglertrupper. Parodien ble etter hvert så rendyrket at publikum svært ofte tok forestillingen på alvor. Senere samme vår hadde man også opptreden i Teaterbygningen i Trondhjem.

Sommeren 1929 planla Trondhjems Studentersangforening en turné til Nord-Norge. Koret hadde imidlertid et begrenset repertoar, og man laget derfor et konsertprogram med en koravdeling først og sist, og med et innslag med Ranheimtournéen som mellomspill. At Ranheimtournéen senere hadde sin egen fremstilling av dette, nemlig at Sangforeningen var engasjert av Rex P. ”for å følge med på tournéen”, viser litt av parodien.

Til turnéen som foregikk med D/S Aasenfjord helt nord til Tromsø, var det trykket et eget program (finnes i arkivet). Foruten selve repertoaret hadde programmet en presentasjon av deltakerne og en rekke forunderlige utsagn som: ”Bryt ikke topper av trær og busker”, ”Værn om småfuglene”, osv. Deltakerne bodde ombord i båten, og man oppsøkte en rekke steder langs kysten.

Frode hadde ingen formening om hvem som finansierte foretakendet. Det var ikke Fredrik Barth, som mange har ment i ettertid. Han hadde nemlig forlengst brukt opp alle pengene han hadde arvet tidligere.

Relativt tidlig i Ranheimtournéens liv kom man også på idéen å lage en film. Det ble lansert et eget filmselskap: Norsk Smellfilm, altså ”luktfilm”. Lydfilmen var jo nettopp oppfunnet (1927). Lyd til sin egen film ble ordnet ved at deltakerne bidro med lydeffekter bak filmlerretet.

Filmen, som finnes i Samfundets arkiv, ble vist på seminaret og kommentert av Frode. Den er bygd opp i to avsnitt: ørkenscenen og krigsscenen. Fotografen som hadde filmet det hele, Torbjørn Haug, var også til stede på seminaret. Han hadde opprinnelig begynt på NTH som de andre, men måtte slutte på grunn av økonomiske årsaker. Torbjørn Haug hadde med stillbilder fra filmopptakene.

Frode hadde ingen idé om hvem som hadde finansiert filmen. Litt inntekter hadde man riktig nok av billettsalget, men det kunne umulig ha dekket de totale utgiftene.

I forbindelse med Ranheimtournéen ble det også skrevet en egen bok: ”Et liv i kunst og forsagelse” av Petter Blom.

Seminaret ble avsluttet ved at Frode leste siste avsnitt av boken der Ranheimtournéen ble oppløst:
og da Rex med mildt sind og ei uten rørelse greb gardinen og gav mig den tillige med lysekronen i foræring, var intet øye tørt....
(referat TG 1987)

Skuespillere:
Finn Havrevold (digteren Sigbjørn Frugtmarker)
Frode Rinnan (dramaturg Petter Blom)
Einar Bryhn (Einar Bryhn)
Arne Brodersen (fhv. bankchef GPR Hilmar Børresen)
Louis Feinsilber (Frank Feinmann)
Hans Stormoen (Hans von Grossmoen)
Arne Dessen (Leopold Claussen)
Fredrik Barth (Rex P. Hamilton-Jensen)
Clarence Vedeler (skrivelærer Danielsen)
Arne Korsbrekke (Sylfest Grude)