menu

Ser deg blekne

av Forfatterkollegiet


UKA-11

Intimteater, nattforestilling

Knaus

Beskrivelse
Medvirkende
Dramaturg:
Elisabeth Sødal

Forfatterkollegiet:
Ørjan Sjo
Edel Maria Landsem
Charlotte Uren
Paul I. Huse (leder)

Inspisient:
Astrid Raunsgard

Regissør:
Hedda Solberg Rui

Komponist:
Christian Eriksen

Kostymedesigner:
Laila Nygreen

Kostymesyere:
Line Rude Jacobsen
Kristine Valentinsen
Eva Mari Førland Brekke

Kulissebyggere:
Petter Mork
Ole Johan Andersen
Fridtjof Klareng Dale
Erlend Thorin Kirkevold

Lyddesignere:
Ane Marte Haug Olstad
Bjarte Hustveit
Daniel Gullbrå
Even Stokke

Lysteknikere:
Erik-Nicolai Kvarme Thorp
Ingebord Fjeldstad
Marit Fasting
Vegar Aabrek

Produsent:
Stine Mari Harildstad

Rekvisitør:
Åshild Klepsvik

Scenograf:
Miriam Christ

Skuespillere:
Sunneva Minken
Siriann Petronella Berdal
Mina Stokke
Kjell-Roger Lange
Andreas Oddnes Dahle

Videoteknikere:
Andreas Frøysa Norli
Gunnar Andreas Skogvold
Vebjørn Myklebust
Yaru Li

Manusbearbeider:
Hedda Solberg Rui

Film:
Paul I. Huse

Forestillinger
Premieredato: 10. oktober 2011
Omtaler

SIT skal ha ros for å ha gjort grundig research. For ein som heldigvis ikkje har detaljkunnskap om slike forhold, verkar det heile å vere temmeleg autentisk. Samstundes er alt formidla relativt lågmælt der mimikk, kroppsspråk og indikasjon er vel så viktig som den fortalde historia. Her er det verkeleg ”show them, don’t tell them”, og akkurat det er ikkje anna enn imponerande når det faktisk gjeld både manus og framføring. Det er i tillegg uvanleg god personinstruksjon. Ein ting er at skodespelarane får til ein utvungen dialog, men all den smerta eg les i andleta og kroppsspråket til aktørane, er atskillig meir enn ein kan vente frå amatørar. Både i tekstgrunnlaget, ensemblespelet og i dei individuelle prestasjonane er dette ein produksjon som kan måle seg med det meste.

Amund Grimstad, http://amund.info/2011/10/

«Ser deg blekne» er utradisjonelt teater på sitt beste. Begynnelsen er kaotisk og man kastes inn på et sinnsykehus sammen med de fem karakterene på scenen. Handlingen har et skiftende fokus som tillater oss å se verden gjennom lupen til de forskjellige diagnosene. Schizofreni, bipolar lidelse og depresjon vises på en troverdig måte, og all ære må gis til skuespillerne. Enten det er de grandiose psykosene til den schizofrene Daniel, de svevende maniene til Sara eller de knusende depresjonene til Miriam så blir vi revet med. Gjennom forestillingen lærer vi dem intimt å kjenne, og vi blir engasjert i deres kamp mot sine egne sinn og diagnoser. Det kunne blitt veldig tungt, men forestillingen er også ispedd små lattermilde øyeblikk som letter på trykket. Dialogen er intelligent og morsom, og heldigvis klarer den å unngå å bli nedlatende. Vi ler med de syke, og ikke av dem.

Bård Jahnsen, Under Dusken
Les hele anmeldelsen

Scenebildet er enkelt og svart – et vindu bestående av tre videoskjermer viser en skiftende institusjonell utsikt over norsk fjord og fjell i gråvær. Det mest visuelle på scenen er kostymene. De fem er kledd i like klær i naturfarger. Jakkene er tvangstrøye-inspirerte, buksene og underskjorten enkle. De ligner fanger, eller pasienter, og er også fanget i den institusjonelle rammen. Musikken veves inn og ut av handlingen. Enkle cello, piano og klokketoner skaper stemningsmettede scener.

Frida Gullestad, Adresseavisen

Bildegalleri
Lyd og video