overskrift: Vær-i-tass (UKA 1937)

Last ned visehefte (5,5 MB). [http://sit-ny.samfundet.no/media/revyprogram/1937_v%C3%A6r-i-tass_program_ocr.pdf]Lydopptak (nyinnspillinger fra 1967): Missing links vise (Rolf Jacobsen) Vise ved innvielse av Trondhjems bombesikre kjeller (Rolf Jacobsen) Barbereren fra Ila (Arne Vikan og Arne Bratt) UKE-daljene gjentar luftbalongtema som vi også finner på plakaten. Fra Studenter i den gamle stad [index.asp?vis=SIT%201910-60]: I 1937 fikk teateret en stormende suksess med «Vær-i-tass». Det er med denne revy at Louis Feinsilber overtok iscenesettelsen, «Vær-i-tass», «Tempora» og «Go-a-head») og det må innrømmes at han skapte sin egen epoke i teateret. Henry Røsoch skriver i «Aftenposten» i 1939, efter først å ha nevnt Lindboes krav om at alt skulle gjøres så ordentlig som mulig rent teaterteknisk : «Og hans efterfølger, Louis Feinsilber, har formådd å holde denne kvalitetslinjeri på helt beundringsverdig måte». Revyen var både fra forfatternes og sceneledelsens side så fast og sikkert tømret at den formelig hadde profesjonismens preg. Det var en velgjørende sikkerhet over hele forestillingen. Men som Asbjørn Lindboe skrev i Under Dusken: «Man får intet uten å betale. En savnet dennegang ikke sjelden det friske og helt umiddelbare som gir studenterkomedien sin særegne charme. - - Revyen var helt fri for mislykkede scener og prestasjoner, men manglet på den annen side den absolutte fulltreffer, det pyramidalske point som tvinger alle til overgivelse». Om studenterparaden sier han videre: «Det ble sunget og marsjert - akkurat som i åpningen - efter et minutiøst utarbeidet og innviklet ekserserreglement: Åpner geleddene, toere rykk ut marsj! Jeg nekter ikke for at jeg savnet den frie holdning og den sleivete sikkerhet, smilet.» Den antifascistiske tendens var denne gang ytterligere understreket. Hva revyen ville fortelle, ble derfor tydelig nok i scenen med «The missing link» som både var båret oppe av fin artistisk smak og dyp ironi. Mens nordlyset flammet over ham, følte vi med stigende uro at forskjellen mellom ham og nutidsmennesket kanskje ikke var så stor som vi hadde innbilt oss. Vi fikk samarbeidet mellom Olympen og Valhall, vi fikk Rottefengeren fra Hameln (folkeforføreren), vi fikk innvielsen av Trondheims faste bombesikre rom i den «underjordiske» med den profetiske vise: Nå er kuler blitt for små. Vi har bedre motto nå: Det skal bomber til en trønder av idag. En morsom scene, og uhyggelig profetisk. Scene etter scene, poeng etter poeng, pekte med uhyggelig sikkerhet mot den internasjonale situasjon. Man merket den sikre og påpasselige instruksjon. Noen vise som skulle leve ga revyen ikke. Men så fikk vi til gjengjeld gjennom virkelig praktfulle stemmer den herligste operaparodi i den fineste og fornemste studenterkomediestil, «Barberen fra Ila». Asbjørn Lindboe skriver om denne scene: «Han klipper! Han barberer! Men først og fremst, han snakker! Herlig! Herlig! Her var parodien ført helt frem til streken. Men aldri over den. Det er en nydelse å være vidne til slik treffsikker og flott replikk-kunst. - - Og så gled det fantastiske ordskvalder gjennom sikker instruksjon over i en lekker operaparodi. Det var igjen et av de øyeblikk hvor hjertet, i stolthet over hva dette teater virkelig makter, truer med å sprenge skjortebrystet». Regi hadde i denne revy prestert det rent utrolige. Broer gikk opp og ned, båter kom og gikk, jernbanetog rullet og Samfundet satt som snille barn på julekvelden, henrykte over et underlig mekanisk leketøy. De mange scener var ofte i belysninger, farver, linjer og flater, rene små kunstverker. Det er intet profesjonelt revyteater i Norge som kunne gjøre en slik oppsetning efter. Før premieren på «Vær-i-tass» begynte det tidlig å gå rykter om at de kvinnelige studenter nå for alvor skulle gjøre sitt inntog på Samfundets skrå bredder. Det fantes vel dem av «gammelkara» som betenkt rystet på hodet til en så revolusjonær ide, som etter deres mening ville berøve samfundsteateret noen av de morsomste poenger. Saken ble reist av Louis Feinsilber som stolt gikk inn for denne siden av kvinneemansipasjonen og førte sitt standpunkt til fullkommen seier. Han skriver selv om dette: «Ansvaret og skylden - hvis man vil bruke dette uttrykket - er ene og alene min. Jeg påviste for mine medarbeidere at de kvinnelige studenter på Høyskolen hadde økt i antall år for år, og at det var min overbevisning, at slik som sarnfunnsforholdene hadde utviklet seg - ikke bare våre små studentersamfundsforhold men de store samfunnsforholdene rundt oss - måtte det være en selvsagt ting, at den kvinnelige student burde få innta sin plass i sarnfundsteateret, ikke bare som garderobernedhjelper, kostymetegner, sypike, smørbrødsmørerske, eller hva det kunne være, men som skuespiller . Når en mannlig student spiller en ingenue-rolle kan det - og det hadde man sett markant eksempel på - bli utført så overbevisende (men overbevisende i skjev forstand) at fremstillingen kan bringe tanken hen på transvestistisk teater, pervertert teater. Og dessuten var det et faktum at en lang rekke forskjelligartede amatørteatre, ofte av god kvalitet, betjente seg av det samme komiske virkemiddel, som tidligere var studenterkomediens prerogativ. Jeg kjente meg overbevist om, at der det var på sin saklige plass med ingenuen, burde denne rollen bli besatt med en kvinnelig student. Men aldri har det vært min mening at de kvinnelige studenter a tout prix skulle overta alle feminine roller. Det er - eller burde være - parodiske roller, hvor mannens fremstilling av kvinner fremdeles vil være på sin plass.» Det står ikke til å nekte at den kvinnelige students inntreden på samfundsscenen var imøtesett med stor spenning av Samfundet. Lindboe skriver i UD i sin behandling av «Vær-i-tass» følgende om denne revolusjon, en oppfatning som sikkert deltes av det store flertall: «Det må vel sies noen ord om kvinnene. Noen revolusjonerende innflytelse på studenterkomedien har de ikke hatt. De fylte hederlig den beskjedne plass som var levnet dem. Alt som er godt og som hører med til studentenes krets skal ha sin selvfølgelige plass på samfundsscenen og har krav på å bedømmes fair etter sin innsats. Og jeg hadde undt de kvinnelige studenter, at deres inntreden i revyen var gjort på en måte som de kunne utnytte og seire på. Nu ble de jo ikke engang tatt med i slutningsscenen, man kunne bare bruke dem ved telefonen og bridgebordet. Derfor er det ennu et åpent spørsmål hvilken oppgave de skal løse i studenterkomedien. De kvinnelige studenter - - skulle vært ikke bare deltagere, men midtpunktet i den studenterparade som sluttet det hele. Det hadde vært en fanfare!» Nå skal det i rettferdighetens navn poengteres at de kvinnelige studenter senere fikk sine sjangser og brukte dem overbevisende, men herom senere

Regissør:
Louis Feinsilber

Forfatterkollegiet:
Ralph Tambs Lyche
Jonas Hidle
John Gustav Horntvedt
Egil Øfstegaard
Arne Jul Bratt

Barbereren fra Ila
Missing links vise
Vise ved innvielse av Trondhjems bombesikre kjeller